Slektskap og familie
På NRK nett ligger det ute en dokumentasjon som heter “ Skygger vi arver” - jeg har ikke, enda, orket å se den, fordi jeg innbiller meg at den handler om meg også, på en eller annen måte.
For det er slik, at forfedrenes smerte, overføres videre til neste generasjon. Dette er det forsket på, genetisk, og i våre arvete gener, ligger det spor og arvestoff fra foreldrenes smerte. Så kan den store diskusjonen tas opp igjen - hva er miljø og hva er arv.
For smerten er overført. Så enkelt. så vondt.
For selv de som bestemmer seg for å ikke fortelle om sitt livs smerte, gjør dette nettopp ved ikke å fortelle om dem. Barna, som blir voksne, oppdager kanskje etter at den smertefulle moren eller faren er død, at de ikke kjente hele det mennesket som de hadde hatt tett på i livet. For i gamle esker på loftet, eller i gulne brev, finner de svar - på den smerten de har, men som de ikke finner et episenter å knytte den til.
Og på en måte, blir dette forløsende. Derfor ja. Derfor var moren min så lukket. Derfor snakket hun så gåtefull når hun ble beruset. Halve setninger, nok til å pirre lysten hos barnet til å vite mer. Men dagen etter, var stillheten tilbake, selvom smerten hadde fått ny næring.
Slik en smerte har jeg. Den er nå fri - og jeg skammer meg ikke. At mormoren min var samisk, betyr at jeg har mitt folks blod i mine årer. Og all dens mystikk og åndelighet. Det er derfor jeg er slik jeg er i dag. Et søkende menneske - til andre åndeverdenen enn mainstream.
Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg vet, og ikke aner. På hvem jeg er - fullt og helt.
“Don fertet ealát dus muitalusa.
(Du må leve ditt liv)”
En skisse som viser samenes åndeverden (nederst) - og hvordan livene deres ble etter tvangskristne.